LANGHELLE, NILSFødt: 1907 Parti: DNA SOC.DE ikke reg. Valgdistrikt: 1. BERGEN, HORDALAND,BERGEN På Stortinget: 1945-49 (vara), 1950-53, 1958-61, 1961,62-65, 1965,66-69

Nils Langhellesvei  – blindvei sørover fra krysset C.J. Hambros vei/J.L. Mowinckelsvei.

Skulptur av Langhelle, utført av Ulf Aas avduket ved veien i 1991.

 

Nils Langhelle engasjerte seg allerede midt på trettitallet i aktivt politisk arbeid for Arbeiderpartiet. Bare 28 år gammel ble han i 1935 formann i Arbeiderpartiet i Bergen. Han var så vidt ferdig med sine universitetsstudier i historie, engelsk og tysk.
Det forteller ganske mye om Langhelles posisjon i hjembyen at han som universitetsutdannet, en ung filolog – ble valgt til partiformann. De bergenske arbeidere og funksjonærer fant det helt naturlig å velge ham som sin fremste politiske tillitsmann. Han kom jo selv fra et arbeiderhjem.

 

standard_nils-langhelle

Hans første jobb etter embedseksamen var som yrkesveileder og bestyrer av ungdomsavdelingen ved Arbeidskontoret. Han ble snart formann i Kommunale Lontorfunksjonærers forening. Nils Langhelle hadde alltid en spesiell evne til å få kontakt med ungdommen. Som yrkesveileder administrerte han yrkeskursene for arbeidsløs ungdom. Gjennom dette ble han tidlig sterkt opptatt av arbeidsløsheten som sosialt og menneskelig problem.
Som ung tysk-student satt Nils Langhelle på galleri i Riksdagen i Berlin og lyttet til debatten under Weimarrepublikken. Så kom Hitler-barbariet. Langhelle inntok en uforsonlig holdning til nazismen og Hitler-Tysklands aggresjon.
Arbeidsløsheten her hjemme – nazisme og fascisme må marsj ute i Europa var to viktige trekk ved 1930-årene som i stor grad kom til å prege Nils Langhelle. Han hadde – for å sitere Nordahl Grieg – andre drømmer og kunne ikke glemme dem. Han ble en av 30-årenes sentrale politiske skikkelser i hjembyen.
Så ble han også arrestert av tyskerne for sin innsats mot okkupasjonsmakten. To år måtte han tilbringe i fangenskap. Først i Norge, på Espeland og Grini og senere i Sachsenhausen i Tyskland. Han var 38 år gammel da han ved frigjøringen kom tilbake til Bergen.
Store oppgaver ventet. I Bergen diskuterte man: Skal vi sende Nils Langhelle til Stortinget eller beholde ham i hjembyen og gjøre ham til ordfører?
Det var sterkest stemning for å lansere ham som ordførerkandidat. Men bergenserne hadde ikke tatt med i beregningen at også andre hadde oppdaget Langhelles spesielle evner. Einar Gerhardsen ville ha ham som statsråd.
I ti år – fra 1945 til 1955 – var han medlem av Regjeringen – først som arbeidsminister, ved omorganiseringen av departementene i 1947 ble han samferdselsminister, i 1952 forsvarsminister og i 1954 handelsminister. I en periode var han stedfortreder for uteriksministrene og representerte Norge på mange internasjonale konferanser, blant annet som leder for vår FN-delegasjon i 1947, 1948 og 1949.
Samferdsel, forsvar, handel og utenrikspolitikk – oppregningen av Langhelles funksjoner i Regjeringen forteller mye om hans politiske allsidighet. Han hadde et sikkert politisk skjønn, og han kunne kunsten å administrere. Han hadde utpregede lederegenskaper.
Nils Langhelle var utstyrt med sjeldent gode evner og hadde store kunnskaper. Han brukte aldri sterke ord når han hevdet sine standpunkter. Som taler brukte han først og fremst sine pedagogiske evner. Fordi han hadde så god evne til å lytte – søkte mange kolleger til Langhelle som en klok rådgiver. Han likte å omgås folk og var like naturlig seg selv – enten han var sammen med pensjonister i Bergen eller med internasjonalt berømte statsmenn.
Langhelle utførte en stor nasjonal oppgave i sin tid som aktiv politiker. Han forsøkte aldri selv å trenge seg fram, men hadde likevel sterk innflytelse. Hans arbeid og interesse kom etter hvert til å dreie seg særlig om utenriks- og forsvarspolitikk. Fordi han var så sterkt forankret i troen på samarbeidet mellom de vestlige demokratier – manifestert i organisasjoner som NATO, Europarådet og i den siste tiden i det som da het EEC, altså nåværende EF, hadde han stor betydning for det tverrpolitiske samhold som preget hele etterkrigstidens Norge i utenriks- og forsvarsspørmål.
Han var fortsatt midt oppe i det politiske arbeid – i Stortingets presidentskap, i styret for Arbeiderpartiets stortingsgruppe og som formann for Arbeiderpartiet i Bergen da han plutselig gikk bort i august 1967. Både på grunn av hans verdifulle personlige egenskaper og fordi han spilte en så viktig og positiv rolle politisk er Langhelle en person man omtaler med stor respekt.