Fyllingsdalen – fra jordbruksland til byggeland

For 3-4000 år siden tok våre forfedre i bruk traktene omkring  Nordåsvannet og Fyllingsdalen. Siden har menneskene hatt både nytte og glede av ressursene området kunne by på.

Mot slutten av steinalderen drev de sesongmessig jakt og fiske, samtidig som oppdyrkingen av dertil egnede teiger og jorder førte til fast bosetting. Spor av disse tidligere stadiene lar seg påvise i fangsplassen under helleren på Ruskeneset ved Straume bru og i spredte oldfunn fra noe yngre tid.

Fra å være en idyllisk jordbruksbygd i 1950 årene med sine 34 gårdsbruk, seks gartnerier og et av de største sammenhengende skogs- og dyrkningsarealer i Fana, ble gårdsbrukene revet og høyblokker reist etter at Bergen kjøpte området i 1955. Innbyggertallet er fra da 1500 øket til 28000 innbyggere i år 2000.

 

De første gårdene i Fyllingsdalen ble allerede ryddet ca 400 e. Kr. og Sælen gård er den eldste. Opp gjennom tidene har gårdene vært på ulike hender, alt etter hvilket styresett som har rådet. På 1300 tallet var gårdene på kirkens hender delt mellom Munkeliv kloster på Nordnes og Nonneseter kloster. Etter reformasjonen 1537 overtok kongen alt kirkelig gods. Jorden ble da leid ut eller gitt til adelsmenn. Den norsk-danske adelsmannen Vincent Lunge og hans slekt eide Sælen gård helt frem til 1645. Fra midten av 1600-tallet måtte den dansk-norske staten selge jord pga kostbare kriger mot Sverige. Pengesterke byborgere kjøpte gårder i Fyllingsdalen, bl. a. fordi de ønsket seg regelmessig tilgang til ferske landbruksprodukter. En annen motivasjon var også ønske om å få seg et landsted med vakre parkanlegg. Sælen gård var fra slutten av 1600 tallet brukt som lyststed av byborgere, først lagt til Sælehaugen sør for gården, senere nede på flaten ved Sælenveien. Sælen gård ble i 1680 kjøpt av major Gerhard Macody. 1702-06 var stedet eid av stiftamtskriver Severin Seehusen. En senere eier var Kristian Friele fra 1754. Hans B. Forman, som overtok eiendommen 1795, oppførte igjen en bygning på Sælehaugen, i to etasjer med høy grunnmur og streng, symmetrisk fasade. Hovedbygningen ble revet etter at Sælen igjen kom i bondeeie fra 1859. Han anla også den første veien gjennom Fyllingsdalen.

Den eksentriske skotten, legen John Morris Sterling eide Sælen gård fra midten av 1800-tallet. Han eide også Nattland på den andre siden av Nordåsvannet og grov ut kanal mellom Sælenvannet og Nordåsvannet. Han syslet også med planer for utdyping av innløpet ved Straume, som først ble gjennomført lenge etter at Sterling frosvant fra Bergen. Når han skulle fra Nattland til Sælen, tok han over Nordåsvannet i egen dampsjalupp, forløperen for alle dampyachtene og motorbåtene som siden pløyde dette farvann. Til Bergen kjørte han med firspann og vakte tilbørlig oppsikt.   

Fra 1800-tallet avviklet byborgere sine eierinteresser, og det ble vanligere at bøndene selv eide og drev gårdsbrukene. At livet i Fyllingsdalen må ha vært godt bekrefter den store utvandingstiden 1875-1925 da det bare var 15 personer som utvandret til Amerika.

Livet i Fyllingsdalen fortsatte å være et fruktbart jordbruksområde helt til det ble kjøpt opp av Bergen Kommune. Forholdene ble drastisk endret fra 1961, og det er ikke rart at kommunens utbyggingsplaner møtte sterk motstand fra lokalbefolkningen, særlig fra bøndene som måtte se sine gårdsbruk ble jevnet med jorden og åkrene sine forvandlet til byggetomter. Området Varden var det første området som ble bygget ut. Her trengte man boliger til folket som fra 1963 skulle jobbe på Håkonsvern, den nye hovedbasen for marinen på Vestlandet. I 1956 var Puddefjordsbroen ferdig og da tunnel gjennom  Løvstakkfjellet åpnet i 1968 kunne Fyllingsdøler komme til Bergen sentrum mindre 10 minutter.

Kilde:www.autoinform.no/skshistorie/holmen/fyllingsdalen.htm