(Sakset fra Sydvesten 1985)

Da krigen kom til Norge 9. april lå Fyllingsdalen som en fredelig liten bygd nær opp til Bergen. Men da byen ble angrepet fikk folk her med en gang merke krigens gang. Fly strøk lavt over dalen med bombemål mot strategiske anlegg i byen og allerede tidlig om morgenen møtte Leif Sælensminde tungt bevæpnede tyskere på bakken opp mot Melkeplassen da han var på vei til jobb på Laksevåg.

Da Sydvesten møtte hjemmefrontkarene fra Fyllingsdalen til to lengere kveldsintervju var det nettopp disse dystre minnene fra den første krigsdag som satt som sterke spor i erindringen. Steffen Hanstvet, Erling Løvås, Nils Sælensminde og Johannes Wergeland var samlet i stua til Aslaug og Leif Sælensminde for å gi sin beretning om hvordan den lokale Mil.org. ble dannet og arbeidet under krigen.

– Det første krigsåret var preget av usikkerhet. Tyske tropper kom allerede om hosten og okkuperte Ungdomshuset. De hev ut alle de sivile som hadde evakuert til Fyllingsdalen etter 9, april og gradvis begynte de å bygge ut egne anlegg, barakker og befestningen av Løvåshaugen. Ellers var det fullt opp av byfolk omkring på alle gårdene. Men motstand mot tyskerne og de norske nazistene vokste ikke frem med en gang. Det var først i løpet av 1941 vanlige folk begynte å bli trukket inn og få kjennskap til organisert, hemmelig motstandsarbeid, forteller Johannes Wergeland. Jeg ante at noe var igang, men da jeg kom med skjedde det uten at jeg selv kunne søke kontakt med noen. Jeg møtte en dag Torbjørn Navelsaker på veien og han spurte meg rett ut om jeg ville være med. Jeg sa ja, og dermed var skrittet tatt.

– Ja, slik skjedde det med meg også, sier Nils Sælensminde. Jeg bodde dengang like ved Marineholmen på Møhlenpris, men jeg ble også kontaktet slik direkte av Torbjørn Navelsaker. Vil du være med?, spurte han, og da jeg bekreftet dette, var jeg plutselig blitt Mil.org. mann. Men jeg må også fortelle litt om denne Torbjørn Navelsaker. Han var radioingeniør av utdannelse og jobbet i NRK på Askøysenderen. Han var ugift og bodde hjemme i lærerboligen til Sælen skole hos foreldrene og søsteren. Jeg vet ikke hvordan han selv ble trukket inn i Mil.org., fordi det var et hovedpoeng i den hemmelige motstandsbevegelsen at vi som var med skulle vite minst mulig. Vi skulle bare vite nok til at vi kunne gjøre jobben vår. Derfor visste jeg heller ikke om mange av de andre som var med fra Fyllingsdalen. Men Torbjørn Navelsaker var hovedmannen for alt arbeid ute i Fyllingsdalen og gjorde en stor innsats under krigen. Han ble senere den tekniske leder for hele TV-utbyggingen i Norge etter krigen.

– Jeg var organisert i en «celle» på tre personer. Det var Birger Sælemyr, Konrad Sælensminde og meg selv. Vi møtte i førstningen på loftet hos Navelsaker til møter med Torbjørn Navelsaker. Men han fortalte ikke hvem andre som var med. Dersom vi ble tatt, kunne vi derfor ikke røpe noe mer enn om oss tre og Torbjørn. På disse møtene snakket vi om krigens gang og fikk nyheter fra Torbjørn. Gradvis tok vi til med våpenopplæring. Vi fikk pistoler og sten-gun (maskinpistol) og lærte skikkelig hvordan disse fungerte. Vi tok delene fra hverandre, og satte sammen våpnene og hadde skyteøvelser uten ammunisjon. Alt dette foregikk i den første tiden på loftet i lærerboligen. Da hadde tyskerne alt tatt øverste etasje på Sælen skole. Vi drev vår våpentrening omtrent vegg i vegg med fienden, og jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd om vi ble oppdaget, sier Johannes Wergeland.

– Livet i Fyllingsdalen utover i 1941 og -42 fikk stadig mer preg av krigen og at vi var okkupert, forteller Erling Løvås. Den tyske krigsmakten ble et fast trekk i lokalmiljøet. Løvås batteri ble utbygget og ammunisjonsbunker, forlegningsbrakker og sperringer kom opp. På toppen av Løvåshaugen hadde tyskerne god utsikt over hele dalen, og vi var under full kontroll. Etter klokken 21.00 var det innført portforbud etter invasjonen i Sovjet 21. juni 1941 og alt lys skulle være blendet med svarte blendingsgardiner. Likevel var det ikke vanskelig for oss som var lokalkjent å ferdes ute som vi ville etter kl. 21.00. Jeg antar at den tyske styrken på batteriet var på godt over to hundrede mann. Og oppe på Melkeplassen hadde tyskerne enda større styrker og kanoner. Det var et forferdelig leven når Løvåsbatteriet satte igang å skyte. Oftest var det flyangrep mot Bergen om natten og da drønnet luftvernkanonene på Løvåsen ivei. De skjøt med granater som eksploderte i lufta og det regnet med granatsplinter rundt overalt i Fyllingsdalen. Vi gikk etterpå og plukket hendene fulle med splinter. Men tyskernes opphold her i dalen førte ikke til mye kontakt med sivilbefolkningen. Vi holdt oss unna dem og de plaget oss heller ikke så mye.

– Hvordan arbeidet den hemmelige motstandsbevegelsen i Fyllingsdalen de første årene?

– Vi fortsatte jevnlig med våpentrening, for meningen var at vi skulle kunne settes inn på kort varsel i militære oppgaver, når det ble nødvendig. Videre var det vår faste oppgave å overvåke alt av militær betydning som tyskerne drev med. Jeg tok med kikkert og satt ofte og fulgte med det som rørte seg på Løvås-batteriet. Jeg talte folkene, bestemte hvilken type kanoner de hadde og anslo hvordan batteriet var sikret med miner og forhindringer. Jeg fikk også oppdrag om å telle hvor mange hester og hva slags utstyr som tyskerne hadde på Kråkenesforlegningen der det dengang var en transportavdeling. Alt som jeg så, og de endringene som skjedde over tid, rapporterte jeg til Torbjørn Navelsaker. Han sendte så opplysningene videre fra en hemmelig radiosender i Kanadaskogen, til de norske kontaktene i England, forteller Johannes Wergeland.

– Min oppgave var i tillegg å formidle nyheter til kontakter på arbeidsplassen, sier Nils Sælensminde. Jeg hadde fått utlevert et radioapparat fra et hemmelig lager på Torgalmenningen og lyttet daglig på London. Og det var en farlig jobb, særlig tatt i betraktning av at jeg bodde rett ved tyskernes base på Marineholmen. Men det som ble av stor betydning for meg var den kontakten jeg fikk med Norvald Kvale. Han kom over fra England i 1944 og jeg fikk fast oppdrag av ham om å være bindeledd og bringe beskjeder, rasjoneringskort og annet nødvendig til folk som lå i dekning i Bergen og omegn. Han selv måtte holde seg skjult hele tiden og jeg fikk, delvis via andre og noen ganger direkte fra ham, utlevert oppdrag og bestemte adresser til folk som var på flukt. Jeg fikk ofte kontakten via søsteren hans, Odrunn Kvale, og vi samarbeidet regelmessig om disse «kureroppdragene».

– Krigen går sin gang i Europa, men et vendepunkt blir det vel når de allierte går i land i Normandie 6. juni 1944?

– Ja, da nyheten om invasjonen kom, følte vi oss straks mye «sterkere», sier Johannes Wergeland. Kanskje vi ble mer overmodige og trodde at seieren var nær. Vi ble nå kjent med hele gruppen av personer i Fyllingsdalen, som arbeidet i Mil.org. og vi drev også mer intenst med våpentrening. Kåre Løvås, som hadde vært aktiv krigsdeltager i Bergen og på Voss i aprildagene 1940 var i lange perioder stasjonert inne i Hålandsdalen og mottok «slipp» fra norske og engelske fly. Han kan fortelle om mange spennende episoder om hvordan de fikk tak i våpen og forsyninger fra flyene.

Utover på høstparten tror jeg at vi kanskje begynte å bli mer dumdristige og de agentene som kom til Norge tror jeg også var litt mer vågale.

– Hva skjedde?

– Krisen kom ved at en av dem som kom fra England og ble landsatt fra båt ble arrestert av tyskerne. Han hadde fått oppgitt navn og adresse til tre kontaktmenn i Mil.org. i Fyllingsdalen: Torbjørn Navelsaker, Hans Engelsen og Knut Sælensminde. Det var disse som også drev med radiosenderen. Tyskerne og nazistene hadde nok kjennskap til at noe foregikk herute og «peile-bilen» som skulle ringe inn den ulovlige radiosenderen, var ofte rundt i dalen. Da motstandsmannen «sprakk» under tortur av Gestapo i Bergen, fikk tyskerne vite navnene. Natt til 17. oktober 1944 gikk de til aksjon mot oss om natten, beretter Steffen Hanstveit.

– Etter arrestasjonen hvordan gikk det med resten av Mil.org. gjengen i Fyllingsdalen?

– Neste dag gikk alle i dekning, forteller Nils Sælensminde. Men side vi ikke visste om hvor mange navn Gestapo kjente til, så ville det bli temmelig mistenkelig om alle plutselig ble vekk. Jeg holdt meg derfor på jobben som vanlig om dagen, men gikk i dekning om natten på ulike steder i de første dagene. Det var jo oftest om natten at tyskerne gikk til aksjon med arrestasjoner. Slik tror jeg også (le fleste av de andre gjorde det. Litt etter litt gjenopptok vi aktiviteten utover vinteren og jeg hadde fortsatt Norvald Kvale som kontaktmann som ga nye oppdrag.

– Men Hans Engelsen var kommet i tyskernes klør?

– Ja dessverre, men Engelsen holdt tett, sier Erling Løvås. Han oppga ingen navn til tross for umenneskelig tortur. Først ble han pint i Bergen. De bandt han opp etter hendene slik at tåspissene såvidt nådde gulvet. Dersom han forsøkte å «stå» for å hvile, tråkket de han med jernhælene. Så slo de og brukte alle slags metoder for å få han til å «sprekke». Men det gikk ikke. Han ble siden ført til Møllergata 19 i Oslo og ved krigens slutt satt han på Grini. Det som kanskje reddet han og som kunne ha gjort at tyskerne ikke kom på spor etter oss andre, var at det stilltiende var enighet om at vi kunne gi navnet på Torbjørn Navelsaker. Vi visste at han var i sikkerhet i Matrefjellene med Bjørn West og det hadde ingen betydning om at vi sa dette. Engelsen kunne også ha gjort det og derved har tyskerne etter mange timers og dagers tortur, trodd at han bare kjente til Torbjørn. Men de behandlet Hans grusomt i fangenskapet og dette bidro til at han etter krigen fikk varige fysiske og psykiske men.

– Ble ingen tatt?

– Nei, Knut Sælensminde, som også hørte til «radio-gjengen», hadde fått tips om tyskernes arrestasjonsplaner og kom seg unna. Han ble siden koblet inn på en fluktrute til Sverige og var der til frigjøringen. Men tyskerne ga seg ikke med det, sier Nils Sælensminde. De tok istedet gisler når de ikke fikk den de skulle arrestere. Derfor ble Arne Sælensminde tatt som gissel for Knut Sælensminde og Torbjørn Navelsakers far, Rasmus Navelsaker ble tatt. Begge de to satt på Grini til freden kom.

– Denne opprullingen ble et hardt slag for motstandsgruppen i Fyllingsdalen?

– Vi ble satt kraftig tilbake, men fortsatte arbeidet likevel, forteller Johannes Wergeland. Den 7. mai ble vi alle innkalt til Katedralskolen. Der var vi samlet hundrevis av hjemmefrontfolk fra hele Bergen. Vi ble raskt organisert i kompanier og fikk utlevert uniformer. Alt var gjort klart og store mengder av våpen ble pakket frem. De var belt nye og kom fra England. Vi pusset våpen og holdt oss i ro hele natten. Om morgenen 8. mai rykket vi ut etter en bestemt plan og deltok i arrestasjoner, avvepning av tyske soldater og ble satt til vaktbold på tyske anlegg og over tyskere som var blitt arrestert. En av de vanskeligste oppgavene vi fikk var blant annet da vi skulle avvæpne tyskerne på ubåter ved Dokkeskjærskaiæn. Dette visste vi var tøffe karer og de følte seg ikke «slått» ved kapitulasjonen. De lå i høyeste beredskap og vi så vel ikke så farlige ut da vi kom for å utføre oppdraget. Vi hadde jo ikke militær krigserfaring, mens de hadde vært ute i fem år. Men det gikk heldigvis bra.

– Ja, jeg husker godt, supplerer Nils Sælensminde, da vi skulle avvæpne tyske infanterisoldater på Gyldenpris skole at de nærmest tok mot oss med glede, fordi det hele var over.

– Og det manglet ikke frihetsglede hos dere heller?

– Nei, smiler de rundt bordet, da vi i full uniform marsjerte i Bergensgatene 17. mai var gleden uten grenser både hos oss og hos dem som så på. Siden ble det stor St. Hansfest og de første frihetsmånedene i 1945 skal vi aldri glemme.