kårhuset

Tekst og foto: Bergens Tidende

Ute er det surt og kaldt, men inne i det lille eventyrhuset er det lunt og varmt. En barnehage har nettopp vært på besøk for å lære om livet i gamle dager, og lukten av vafler henger i luften. Lokalbefolkningen har gitt huset kallenavnet «vaffelhuset», fordi det alltid blir servert varme, gule hjerter til de besøkende. Det gulet huset er det eldste i «Dalen», og forteller om voldsomme utviklinger i bydelen.

Kjell Sælensminde (77) fra Fyllingsdalen historielag er en av ildsjelene som holder liv i stedet. Han vokste opp på en gård i nærheten, og har sett forandringene på nært hold

kjøkkenet

VAFLER: På kjøkkenet står en gammel komfyr som fremdeles er i bruk. Når det er besøk blir det alltid servert kaffe, saft og vafler.

- Da jeg var liten var det en liten jordbruksbygd med 1500 innbyggere, forteller han.

Pensjonsforsikring

Det gule huset ble bygget som kårbolig til Nebbestølen gård i 1888. Kårboliger ble vanlige på slutten av 1700-tallet, og fungerte som en slags pensjonsforsikring for gårdbrukerne. Når yngre generasjoner overtok, ­flyttet de gamle på kår for å gi rom til yngre krefter. Her kunne de bo til de døde, samtidig som de fikk mat, omsorg og ved til vinteren. Ole Johannessen og konen Marta var de første som bodde i det gule huset. Fra Nebbe­stølen gård fikk de 16 kroner i måneden, 3 liter nysilt melk om dagen og 30 skjepper poteter i året. Etterkommere av Johannessen bodde i huset frem til 1994. Fra midten av 90-tallet stod boligen tom, og kommunen la planer om å rive det falle­ferdige bygget. Da lokale krefter fikk nyss om planene kontaktet de byantikvaren, som mente huset var verneverdig.

Et enklere liv

I 2000 ble det gjenåpnet som museum og samlingssted for Fyllingsdalen historielag. I dag er huset pusset opp og restaurert, og det gamle interiøret og originale gjenstander er blitt bevart. De små, trange rommene vitner om et enklere, mer spartansk liv. Det er lavt under taket, og det var trangt om plassen da det bodde tre søstre og en bror her på det meste.

- De som bodde her tok vare på de få tingene de hadde, og brukte dem godt, forteller Tor Stokke (73) fra historielaget.

Tomme melsekker ble bleket i snøen og sydd om til putetrekk, og klær og sokker ble stoppet og lappet utallige ganger.

Søstrene sov sammen på et lite rom på loftet, mens broren måtte ligge på gangen med et forheng foran sengen. Sælensminde viser frem en gammel ullunderbukse som er så lang at den rekker nesten ned til knærne.

EVENTYRHUS: Det gule huset er det eldste i Fyllingsdalen, og ligger midt i hjertet av bydelen.

- Disse brukte damene for å holde seg varme når de vasket klær for «fine» folk i Bergen, i elven utenfor huset, forteller han.

Hvor generasjoner møtes

Lokalengasjement og dugnads­ånd holder liv i den gamle stuen. Her er det originale, brune sofaer som har stått i huset siden 50-­tallet, og bak blonde­gardinene i vinduet titter røde begoniaer frem. På veggene henger bilder av familien som bodde i huset. Her har historie­foreningen styremøter, ­omvisning for skoler og barnehager, og holder åpent hus siste søndag i måneden. Huset har blitt en plass hvor generasjoner møtes for å høre og fortelle om Fyllingsdalens historie.